28. mar, 2017

SORG

Det finnes så mange måter å sørge på og ingen måte er mer riktig eller feil enn de andre. Det er mye som påvirker: Omstendighetene rundt dødsfallet, om det var brått og uventet, eller skjedde etter måneder i sykdom. Om den som har gått bort står en nær eller ikke, og hvilket nettverk man har rundt seg.
Noen bærer sorgen inne i seg og foretrekker å være alene, andre gråter og/eller prater mye. Andre går ut og inn av sorgen, spesielt barn fungerer på denne måten. Og det er ikke noe galt i å leke, le og være til stede i hverdagen, for så å sørge når det føles riktig.
Noen trenger lang tid, mens andre tilsynelatende går gjenom en kort prosess og ser ut til å gå videre i livet.

Sorgarbeidet sies å være prosessen med å løsrive seg fra den som ikke er blant oss lenger.

Jeg har mistet nære og kjære, og da dette skjedde før jeg oppdaget evnene mine, var sorgreaksjonen gråt og bearbeidelse av savnet, som etter hvert gikk over til å huske de gode minnene og takknemlighet for tiden vi fikk sammen.

Etter at jeg oppdaget evnene mine, leste bøker og gikk på kurs,  utviklet evnene og etter hvert begynte å behandle folk, endret jeg også innstilling til dette med døden. Jeg fikk mer og mer en forståelse av at det finnes noe etter døden, at sjelen lever videre selv om kroppen dør. Og at vi møtes igjen.

Det skjedde noe som ga meg en helt ny forståelse av det vi beskriver som "å dø". 
Jeg hadde avtale om at jeg skulle sende fjernhealing/distanse healing til en meget syk mann. Han var handikappet og hadde store begrensninger, og var nå alvorlig syk. Familien ba om fjernhealing til han, og det var greit.
Jeg begynte å sende om kvelden og kjente at jeg  fikk god kontakt.
Etter få minutter "hørte" jeg et jublende "JIPPI" og jeg "så" noe som lignet en nyttårsrakett komme fra et sted bak meg, og foran meg ble den først til en blomsterknopp før den rolig åpnet seg til en utrolig nydelig, stor, vakker, dyp rød rose. Og sammen med den kom en overveldende følelse av ro, harmoni og dyp glede.
10 minutter senere fikk jeg sms: "NN døde for 10 minutter siden".

Etter denne opplevelsen har jeg ikke klart å sørge over de som har fått bort. Jeg har fått oppleve hvilken glede det er for sjelen å slippe fri fra den fysiske kroppen, som er en stor begrensning for sjelen, ettersom den kan forflytte seg uavhengig av tid og rom, møte hvem de vil når de vil og oppleve det de ønsker bare ved å tenke/ønske det (dette beskrives også i mange bøker om emnet).

Senere har jeg også sendt fjernhealing til personer som står ved livets ende her på jorda. Noen ganger tar de imot energien, andre ganger har jeg "fått beskjed" om at de ikke ønsker healingenergien, at de er "mett av dage" og ønsker døden velkommen, ser frem til å slippe mer sykdom og smerter. Og da respekterer jeg selvfølgelig det.

Disse opplevelsene har gitt meg et helt nytt ståsted i forhold til døden, og jeg klarer ikke lenger å sørge over de som går bort. Istedet kjenner jeg lettelsen og gleden de ofte uttrykker over å slippe sykdom og plager. Joda, jeg blir påvirket av stemningen under begravelsen, seremonien i kirken og på kirkegården, for det er så mye sorg rundt meg. Da må jeg tørke tårer, jeg også.

Selvfølgelig er jeg glad i mine kjære og nære, men jeg har fått en forståelse av at de som er borte har det bra, at de er "på den andre siden" sammen med de som har gått før dem, og at disse tar imot "nykommerne". For jeg opplever at det som er en avslutning her på jorden, blir en ny start "på den andre siden", hvor de som allerede er der er glade for å treffe igjen nykommerne.

Så derfor opplever jeg at når noen dør, blir borte, så er det bare en midlertidig atskillelse - fordi jeg har troen på at vi møtes igjen.

Vennlig hilsen Torill