20. jul, 2019

Å VÆRE KLARSYNT - EN PLAGE ELLER EN GLEDE ?

Innimellom kontaktes jeg av personer som har oppdaget egne klarsynte evner. Har fått spørsmål om hvordan forholde seg til dette – er det en "pest og en plage" eller noe man kan/bør ha glede av?

Meningene er sikkert delte, men jeg tror det handler mye om innstilling og hvordan man velger å forholde seg til informasjonen man får.

Som liten hadde jeg veldig god kontakt med 2 av hjelperne mine. Den ene var bare til stede, overlot til den andre å "prate" med meg. Jeg fikk svar på mye, og jeg fikk vite en del om hva som kom til å skje, men ikke minst, tips til å takle hverdagens utfordringer.
Som barn har man ikke en voksen persons forutsetninger til å takle all informasjonen. Husker at jeg som 12 – 13-åring fikk vite ting som var skremmende. Dette hadde jeg ikke "mottaksapparat" for, så det ble en ubehagelig opplevelse. Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer ville ha slik informasjon og begynte å fornekte evnene mine. Jeg "la lokk" over dem. Likevel kom informasjon igjennom til meg nå og da, men på langt nær i samme omfang som tidligere.
Men da jeg for ca 20 år siden begynte å akseptere denne siden av meg selv igjen, kom evnene gradvis tilbake. Da hadde jeg også et bedre mottaksapparat, og jeg skjønte etter hvert at jeg kan be om at informasjonen jeg mottar skal være ting jeg kan forstå, takle og håndtere. At jeg ved å ha denne intensjon får et ståsted som gjør at det blir trygt å ha denne evnen – for min egen del.

Når man har slike evner er man ofte veldig sensitiv også. Og jeg merket veldig fort at omgivelsene mine syntes slike evner var skummelt. Så jeg pratet aldri om dette til noen i barne- og ungdomsårene. Og hvis noen spurte om jeg hadde "slike evner", nektet jeg alltid – fordi jeg kjente at de var redde for å få "ja" til svar.. Og jeg "visste" også at det kunne/ville bli mas og spørsmål, fordi andre hadde behov for at jeg skulle bevise at det var sant hvis jeg svarte ja. Men folk som ikke har slike evner har ofte sin egen forestilling om hvordan det kan/bør/skal bevises, som ikke nødvendigvis har noe med hvordan jeg fungerer som klarsynt…..

Evner kan brukes på mange måter, og jeg kunne be hjelperen min vekke meg til et bestemt klokkeslett. Brukte dette aktivt da ungene var små. Jeg våknet en halvtime før de andre sto opp, så fikk jeg en rolig morgenstund for meg selv. Og jeg bruker dette fortsatt når jeg skal først opp, så slipper samboeren å våkne av vekkerklokka mi. 

I fjor sommer var jeg ute og kjørte bil, og da jeg nærmet meg der jeg skulle svinge av, fikk jeg et "bilde" i hodet om at jeg måtte kjøre via parkeringsplassen ved butikken, ikke følge veien, for der ville en selvmordssjåfør komme meg i møte. Grøss og gru, for et "bilde" å få inn i hodet! Jeg "fjernet" det omgående og satte opp et nytt bilde hvor alt gikk bra.
Da jeg kom til avkjøringen, viste det seg at det sto en bukk midt i veien med skilt om at det var graving i veien og omkjøring via parkeringsplassen til butikken.
Jeg tar med denne hendelsen for å illustrere at det ikke alltid er slik at "beskjedene" kommer slik vi tror. Jeg har fått mange slike "katastrofe-bilder" opp gjennom årene, og at de kommer i denne formen, tror jeg er for at jeg skal legge merke til dem, innimellom alle de andre tankene som er i hodet til en hver tid.  Det handler om å bli kjent med hvordan man selv tar imot beskjeder, hvordan det fungerer for deg.
Det er også en del "beskjeder" som går meg hus forbi, fordi jeg bare registrerer at tanken er der, uten å gi den mer oppmerksomhet. Så skjer det noe, og jeg husker tanken som "dro forbi", men som jeg ikke tok tak i. Det handler om å bli oppmerksom på tankene sine…..

Andre ganger lar jeg bevisst være å gjøre noe med beskjedene jeg får.
Husker ei gammel dame jeg møtte i et selskap. Hun fortalte at hun hadde gledet seg i mange uker til dette selskapet, til å treffe så mange kjente og kjære, og å kose seg med hjemmelagde kaker, for hun orket ikke bake selv lenger. Da vi satte oss til bords, "visste" jeg plutselig at gamlemor kom til å knekke en tann da hun forsynte seg med hjemmebakt kjeks. Skulle jeg stoppe henne? Ødelegge dette som hun hadde gledet seg til i mange uker? Nei, jeg lot henne kose seg. Hun mistet en tann, men merket det ikke før selskapet var over – og det fikset tannlegen etterpå.

Noen ganger får man informasjon for å kunne være forberedt: Det kan være beskjed om ulykker, eller om situasjoner som får en uønsket utgang. I noen av tilfellene har jeg også fått beskjed om hvorfor dette vil skje, og om hvorfor jeg ikke skal gjøre noe med det: oftest er årsaken at dette er en erfaring vedkommende trenger i sin personlige utvikling.
Har skjønt at jeg får beskjed for å være forberedt, slik at når en person blir utsatt for akkurat det jeg vet kommer til å skje, så kan jeg være en ressurs som stiller opp, hjelper til og er der for vedkommende.

Man kan helt sikkert kritisere klarsynte for å ikke ha forhindret det som skjedde. Men jeg har lært at dersom man unngår erfaringer, eller ikke lærer av det man erfarer, så får man sjansen på nytt. Det er som om livet ønsker at vi skal erfare og lære, for å utvikle oss til å bli en bedre utgave av oss selv. Og det skjer sjelden i medgang. Det er i motbakke det går oppover.
Og når beskjedene er klare og tydelige: Hvorfor skal man gjøre det motsatte? Er det riktig å "leke Gud" og bestemme over andre sin skjebne?
På den andre siden: Hvordan kan jeg være 100 % sikker på at informasjonen jeg får er helt riktig? Hvis jeg tenker i feil retning, kanskje det ikke gjelder de(n) personen(e) jeg tror det gjelder? Eller at den situasjonen jeg oppfatter ikke er i samsvar med det som virkelig hender?  Eller at det skjer noe annet som gjør at hendelsen ikke blir noe av?

Tilbake til spørsmålet: "Er det en plage eller en glede å ha klarsynte evner?"
Jeg tror det er avhengig av hver enkelt, hvordan man forholder seg til å ha disse evnene og til informasjonen man får. Selvfølgelig kan det være tungt å få vite at noen er/blir alvorlig syk – men er det meningen at du skal hjelpe til, så gjør det hvis du føler det er riktig. Eller du kan bli forberedt, slik at du kan være en ressurs for de som trenger noen som kan hjelpe dem i en vond/tung situasjon.

Men uansett, så tror jeg det viktigste er at man har en god etikk og moral i bunnen, at man har respekt både for seg selv og andre, slik at man ikke går på akkord med seg selv, men er et godt medmenneske så langt man kan.

Vennlig hilsen Torill