27. des, 2021

DYRENE VET HVA DE TRENGER

På grunn av allergi holder jeg meg unna alle pelsdyr, men det er ikke alltid de er enig i å holde avstand.

Ei venninne som hadde katt mente at jeg bare kunne komme på besøk. Hun fortalte at den var en "1-manns-katt", så det var bare hun som fikk klappe den. Den unngikk ungene i heimen, og det samme med folk som kom på besøk. Det hørtes ut som at det kunne gå greit å dra dit på besøk, så da gjorde jeg det. Men det tok ikke lang tid før katten begynte å nærme seg meg og tydelig ville opp i sofaen der jeg satt, og den ga seg ikke. Til slutt holdt jeg en avis foran den, for å hindre den i å komme nærmere. Det hjalp heller ikke, så da ba jeg venninnen min om å få et stort håndkle som jeg la over fanget mitt, og katten kom fort da jeg kappet på håndkleet og lokket på den. Den la seg på fanget mitt og jeg la hendene på den. Den lå helt rolig med lukkede øyne, men innimellom løftet den hodet og tittet på meg. Og la hodet ned igjen. Venninnen min trodde ikke sine egne øyne, for slik hadde katten aldri oppført seg tidligere. Den lå på fanget mitt og fikk healing en god stund. Da den var fornøyd og hadde fått det den trengte, gikk den sin vei. Og jeg fikk være i fred for den.

En annen gang kom jeg på besøk et sted der var det en hund i huset. Jeg satte meg i en lenestol og hunden var straks ved siden av meg. Jeg sa fra at jeg er allergisk og at jeg ville sette pris på avstand til hunden, noe som førte til at 5  – 6 barnebarn "jaktet" på hunden hele tiden, for at den ikke skulle komme seg bort til meg. Men det klarte den likevel. Til slutt skjønte jeg hva hunden ville og ba dem la den være da den enda en gang stilte seg ved siden av stolen jeg satt i. Jeg holdt på den og ga den healing en stund, og etterpå gikk den og la seg på plassen sin. Den hadde fått det den trengte og lot meg være i fred.

Hvordan dyrene "vet" at jeg kan hjelpe dem, vet jeg ikke. Men det er interessant at de ber om hjelp og uttrykker så klart og tydelig hva de vil. 

Vennlig hilsen Torill